Verdens korteste musikkhistoriebok

[desember 2017: lytteeksempler og fine bilder kommer!]

Oldtiden

Vår musikkhistorie har røtter i det antikke Hellas. Det var her dei første musikkteoretikerne forsket på musikkens påvirkning på den menneskelige psyke og hvor musikkteorien hadde sin spede begynnelse.

Hvordan musikken faktisk hørtes ut på denne tiden aner vi fint lite om men vi har skriftlige nedtegnelser som beskriver to hovedretninger: den apollinske  og den dionysiske musikkultur.   Apollo var gud for sol, lys, legekunst, poesi, spådomskunst, for det statiske og det stabile. Dionysos var gud for fruktbarhet, årstidene, vinen og for det stadig skiftende. Den apollinske musikken var rolig, avbalansert og høyverdig og den dionysiske musikken var festens musikk.

Fra denne tiden har vi også skala-navnene jonisk, dorisk, frygisk, lydisk, mixolydisk, eolisk og lokrisk. Disse navnene går videre i musikkhistorien men fikk andre skalatrinn og låter ikke likt skalaene i dag.

Middelalderen

Perioden mellom år 500 og 1500 kaller vi middelalderen. Begrepet stammer fra historikere på 1600-tallet som mente at fra romerrikets fall til humanismen slo gjennom rundt år 1500 var en kulturell nedgangstid sammenlignet med det yrende liv i renessansen. Grovt sett deler vi denne perioden i to: Ars Antiqua, den gamle kunst, og Ars Nova, den nye kunst.

Ars Antiqua

Det er via kirken at vi har fått dei fleste historiske nedtegnelsene fra denne tiden. Kristendommen vokste frem som gjeldene i hele middelhavsområdet fra år 300, og innen år 600 var hele sørlige halvdel av Europa et sammenhengende kristent område. Kristendommen brukte sangen aktivt for å formidle sin liturgi, den kristne kirkes ritualer. Sangen i kirken var primært enstemmig og a cappella, som betyr at man kun bruker stemmen.

Den enkleste sangformen kalles resitasjon og er en måte å «talesynge» på over samme tone, eller der omkring, brukt av prestene til å fremme liturgien.

Menigheten sang også og her har vi to hovedtyper: Responsorial sang og antifonal sang. Responsorial sang er når en solist synger først og gruppen, eksempelvis menigheten eller et kor, svarer. Antifonal er når to grupper synger mot hverandre.

Det er vanlig å skille mellom syllabisk og melismatisk sang. Syllabisk er en tone til hver stavelse mens melismatisk er mange toner til hver stavelse. En mellomting kalles neumatisk form med to til fire toner til hver stavelse.

Fra dette utviklet det seg til det vi i dag kaller gregoriansk sang. Vi har mange gregorianske melodier fra den tiden som den dag i dag brukes som base for nye verk. Den gregorianske sangen er alltid på latin. Den er enstemmig og har en flytende rytme. Melodien er ofte trinnvis og diatonisk noe som vil si at stortsett bruker små intervaller, meget sjeldent større enn en kvart, og holder seg til skalaen sin. Dei vanligste skalaene er dei før nevnte dorisk, frygisk, lydisk og mixolydisk. Også kalt kirketonearter eller autentiske skalaer.

Hovedgudstjenesten i den romersk-katolske kirken kalles en Messe. Den består av mange ledd som følger kirkeåret. Det er fem ledd som er faste og har samme tekst gjennom hele året. Disse kalles Ordinarie-leddene. Ordinariet består av Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. De leddene som skifter tekst underveis kalles Propriet: Introitus, Graduale, Alleluja, Offertorium og Communio.

Musikken ble nedtegnet med neumer. Dette var notelignende tegn som viste melodiens bevegelse men ikke nøyaktig tonehøyde. Dette systemet var gjeldende relativt lenge men Guido d’Arezzo (ca. 991 – ca. 1033) regnes som den moderne notasjonens far og hans system fikk raskt fotfeste og utviklet seg til det notesystemet vi har i dag.

Flerstemmighet utviklet seg rundt 1000 årskiftet. Den tidligste formen kaltes organum stil og er en over- eller understemme over en gregoriansk sang, som nå ble kalt cantus firmus.

Blant dei første komponistene finner vi Leonin og Perotin. Dei hadde sitt virke i Notre Dame-katedralen. Leonin var aktiv fra ca. 1150 til ca. 1175. Han skrev komposisjoner i organumstil. Perotin var aktiv på første del av 1200-tallet og skrev to eller tre organumstemmer over cantus firmus, altså noe i samme dur som dei moderne kor-satsene vi kjenner i dag. Arbeidet til Leonin, Perotin og deres medarbeidere i Paris var så viktig at vi i dag kaller måten dei skrev på for Notre Dame-skolen. Andre komponister fra den tiden er Hildegard von Bingen. Nonne, forfatter, mystiker som drev med naturvitenskap og musikk på høyt nivå.

Her i Norge er Nidarosdomen i Trondheim fra middelalderen, og var et viktig kulturelt senter da som nå.

Ars Nova

Slutten av 1200-tallet brakte et klart stilbrudd i både musikk, arkitektur og litteratur. Selv samtidens komponister betraktet sin tid som ars nova. Vi fikk nå nyvinnelser som todelt takt, også kjent som tactus imperfectum i kirkemusikken. Med matematikere som Leonardo Fibonacci ble tall og deres symbolske betydninger stadig viktigere. Tactus imperfektum sikter til én i manko fra treenigheten. Tactus perfektum var 3/4. Dette gav en større rytmisk frihet som igjen gav flere muligheter i musikken. Harmonisk utviklet man seg også. Blant annet ble tersen akseptert som et konsonerende intervall i tillegg til kvart og kvint.

Instrumenter ble brukt stadig mer som erstatning for stemmer som enten ikke var til stede på øving eller hvor man trengte forsterkning. Dette legger grunnstenen for utviklingen av selvstendige instrumentalformer senere.

Av viktige komposisjonsformer må Motetten nevnes. Den stammer fra Notre Dame-skolen og la grunnlaget for svært komplekse vokalverk hvor ordet sto i sentrum.

Av viktige komponister må Guillaume de Machaut (1300-77) nevnes.

Burgund skolen

I Europa var det nå vanlig at musikere fra forskjellige steder fikk jobb som musikere og komponister ved ulike hoff. Det ble en smeltegryte av kompetanse som førte til nye tanker og idéer. Ars nova avløses derfor på slutten av 1300-tallet med nyere stilretninger som følge av dette. England med komponister som John Dunstable (1370-1453) er sentral her sammen med området rundt Flandern (kystområdet fra Nord-Frankrike over Belgia til Nederland).

Et av disse hoffene var hoffet til hertugen av Burgund, Filip den gode (1410-67). Her jobbet Guillaume Du Fay (ca. 1397-1474). En vanlig komposisjonsteknikk her var fauxbourdon-teknikken: Tre stemmer hvor ytterstemmene beveger seg i parallelle sekster mens mellomstemmen ligger en ters over bass-stemmen.

Det var også vanlig å la den høyeste stemmen føre melodien. Dette var relativt uvanlig på den tiden. Tenoren var gjerne den som førte cantus firmus. Resultatet var at komponister begynte skrive og utvikle en firstemmig komposisjonsteknikk som tilsvarer dagens korsats.

Tanken om en musikalsk helhet innad et verk ble viktigere. Vi får som konsekvens av dette noe som kalles motto-motiver. Med motto menes et musikalsk motiv eller en idé. Motto-messer er derfor en messe hvor samme gregorianske sang brukes i alle satsene.

På grunn av disse viktige musikalske utviklingene står Burgund-skolen som en egen skole i dag.

Verdslig musikk

Selv om kirken var dominerende både i folks hverdag og som den historieskrivende part, eksisterte den vanlige borger side om side med kirken med sine behov og uttrykksformer. Gjerne gjennom opptøyer og revolusjon, men også musikk. Musikken ble brukt til alt fra hverdagslige gjøremål og arbeid til fest, høytid, glede og sorg.

Det er særlig to grupper musikere som er tydlige fra denne tiden. Troubadurene var riddere i Sør-Frankrike som skrev tekster og musikk til verdslige formål og det kunne handle om alt fra kjærlighet til natur og årstider. Noen av sangene var også danseviser. Sangene er enstemmig og er nedskrevne uten noteverdier. Teksten avgjorde rytmen. Det var gjerne flere vers og noen hadde også refreng. Man hadde også Trouverer i Nord-Frankrike som hadde med seg jongleurs som underholdt mens dei fremførte sangene sine. I Tyskland har vi en tilsvarende kategori musikere kalt Minnesangere som fremførte sangene selv.

Sangformer som madrigal, caccia og ballata var vanlige på 1300- og 1400-tallet.

Vi vet lite om hvordan musikken ble fremført, men vi kan anta at det av og til ble brukt instrumenter da det er bilder av instrumenter med alle musikere vi finner fra den tida. Instrumentet ble nok brukt som en bordunstemme, en organum-stemme under melodien, eller som et avbrekk med forspill/mellomspill/avslutning. Til dansevisene ble nok ulike rytmeinstrumenter brukt.

Bibliografi

Burkholder, J. P., & Grout, D. J. (2014). A History of Western Music: Ninth International Student Edition. W. W. Norton & Company.
Nesheim, E. (2004). Musikkhistorie. Norsk musikkforlag.